Jeg oppsøkte det homofile miljøet kun av den årsaken.
Men det var umulig å forklare for min venninne selvfølgelig.
Hun støttet meg helhjertet i et forsøk på å nærme meg homsene.
Biljardkveldene var sånn sett mislykkede unntatt at jeg ble veldig god i biljard og skjønte at jeg ikke er homofil.
Jeg traff fyren den første gangen jeg kom dit.
Den eneste personen jeg snakket med.
Og det virket som om møtet var bestemt for lenge siden.
Han var der i sivil men jeg opplevde ham også i utrykningsklær der senere.
Jeg ble med ham hjem en gang.
Og han sa noe om at faren hans hadde slått moren og ungene.
Og vold var inntrykket jeg fikk av ham. Selv om han leste dameromaner nesten som en ironi.
Jeg kunne ikke berøre ham uten å kjenne aggresjonen strømme over ryggen hans.
Det skjedde noe merkelig i byen den samme perioden. En voldsepisode som var et vannvittig speilbilde av møtet mellom oss.
Jeg var på utkikk etter en forståelsde for mine androgyne sider men skjønte at jeg ikke kunne nærme meg dem den veien.
Han som jeg var en helt vanlig fyr.
På slutten av perioden i miljøet overhørte jeg at han hadde tenkt å skifte kjønn.
Og jeg føler fortsatt fortvilese ved å tenke på det.
Det var en fallitterklæring.
Sånn sett var det altså et møte med meg selv jeg opplevde.
Den aggressive delen av meg.
Androgyniteten som jeg var på utkikk etter så jeg bare på avstand.
Romkameraten hans.
Jeg kunne ikke snakke med henne.
Rett og slett fordi verden ikke bare er fornøyelse og moro.
Og fordi androgynitet ikke handler om kjønn.
